Enkel og dobbel konsonant

Syns du det av og til kan være vanskelig å vite om et ord skal skrives med enkel eller dobbel konsonant? Hovedregelen er at ord bare kan ha dobbel konsonant etter kort vokal. Adjektivet fine (pene, vakre) har lang vokal (lang i) og må derfor skrives med enkel konsonant (én n). Verbet å finne og substantivet en finne (som er på fisken) skriver vi derimot med dobbel konsonant (to n-er) fordi i-en er kort.

Det som kan være vanskelig, er at noen ord med kort vokal skal skrives med enkel konsonant. Her er et par regler for slike ord:

Det skal aldri være to m-er i slutten av ord. Det heter for eksempel som, kom og dum.

Det er alltid to l-er i alltid, men aldri to l-er i aldri.

Ord med forstavelsen in- kan by på problemer fordi denne forstavelsen har kort vokal og derfor uttales på samme måte som ord som begynner med inn-. Her er tommelfingerregelen at hvis forstavelsen konkret betyr inn, altså den retningen som er motsatt av ut, skal ordet skrives med to n-er. Eksempler er ordet innvandring som betyr det å vandre inn, og ordet innsikt som kommer av å se inn. Dersom ordet er fremmedord, skal det derimot ha enkel konsonant. Eksempler på fremmedord på in- er informasjon og intervju.

Noen vanlige fremmedord på in-:

  • invitere, invitasjon
  • interessant, interesse, interessert (NB! Merk at disse ordene også har én r, men to s-er!)
  • installere, installasjon
  • inhabil
  • insekt
  • insistere
  • inkonsekvent
  • inkasso
  • Internett (og alle andre ord som begynner med inter-)
  • intravenøs (og alle andre ord som begynner med intra-)

Disse ordene har forstavelsen inn-:

  • innbygger
  • innstille, innstilling
  • inneholde, innhold
  • innebære
  • innvendig

Merk deg også skrivemåten for disse ordene på des(s)-:

  • dessverre
  • dessuten
  • dessert
  • desto