Og/å

Mange er usikre på når de skal bruke og, og når de skal bruke å. Vi skiller nemlig gjerne ikke mellom dem i talespråket. Men ordene hører til hver sin ordklasse, og derfor har de ulike funksjoner i skriftspråket.

Å er infinitivsmerke. Det vil si at å bare kan stå foran verb i infinitiv, den formen av verbet som står oppført i ordboka: å snakke, å jobbe, å søke. Hvis et verb står i presens (snakker) eller preteritum (snakket), skal vi aldri ha å foran verbet.

Ordet og er en konjunksjon, det vil si et bindeord som binder sammen ord og setninger: «Hammer og sag», «vi strikker og hekler», «han er ny og trenger mye hjelp». Konjunksjonen og kan også binde sammen to verb i infinitiv: «Jeg kan sveise og dreie.»

I tilfeller der vi har to infinitiver sammen, kan det være vanskelig å vite om vi skal ha og eller å mellom infinitivene. Se på disse setningene:

Jeg kan sveise og dreie.

Kan du prøve å hjelpe meg?

I setningen «jeg kan sveise og dreie» har vi to sideordnede eller likestilte handlinger: å sveise og å dreie. I slike setninger skal de to infinitivene bindes sammen med konjunksjonen og. I setningen «kan du prøve å hjelpe meg» er handlingen å hjelpe underordnet handlingen å prøve. I slike setninger skal vi ha infinitivsmerket å foran den infinitiven som er underordnet.

En måte å finne ut på om det skal være og eller å mellom to infinitiver, er å bruke den såkalte fortidsprøven. Den innebærer at du gjør setningen om til fortid. Dersom begge verbene må stå i fortid for at setningen skal bli riktig, skal det være og mellom infinitivene:

Jeg kan sveise og dreie.

Jeg sveiset og dreiet. (Begge verbene må stå i preteritum.)

Dersom det ene verbet fortsatt må stå i infinitiv selv om du gjør setningen om til fortid, skal det være å foran den siste infinitiven:

               Kan du prøve å hjelpe meg?

               Du prøvde å hjelpe meg. (Det første verbet står i preteritum, det andre må stå i infinitiv.)

 

I disse tilfellene skal vi ha og foran infinitiven:

               De ble sittende og prate.

               De ble gående og vente.

               Han skal ut og reise.

               Vi skal ut og spise.

Men: Vi har tenkt oss ut for å spise. Etter preposisjonen for må vi ha å foran infinitiven.

               Jeg kan dra og handle.

Men: Jeg kan dra for å handle.

 

Disse faste uttrykkene har å foran infinitiven:

Vel å merke

Være ute å kjøre, komme ut å kjøre

Sant å si

Så å si

I det siste tilfellet kan du tenke på at dette uttrykket heter «So to say» på engelsk. Ordet to er infinitivsmerket å på engelsk. Du hører kanskje at uttrykket «so and say» ikke er korrekt engelsk?

Test deg selv